Busseri Bussera, del 3

Paraplydamen
Hun står som regel på bussholdeplassen og skravler med en annen dame. Begge har paraply, men denne damen er helt vanvittig unik.
Hun ser ut som om hennes mål i livet er å skjerme utsikten til flest mulig som prøver å se om deres buss kommer snart.
Denne bussholdeplassen er temmelig stappfull på ettermiddagene og de fleste holder sine respektive paraplyer tett intil hodet og sånn ca horisontalt.
De fleste av oss som tar bussen derfra har ikke paraply, men berger fin-fint med luer og hetter. Og de fleste paraplyfolkene er høflige og slipper folk fram og evt deler paraplyen sin med tilfeldige andre klissvåte medpassasjerer.

Paraplydamen derimot holder sin paraply i ca 45 graders vinkel, slik at alle bak henne får "avrennet" av vann rett på buselåra, og dersom noen skulle prøve seg på å komme seg forbi og nærmere busskuret eller bort til noen de kjenner så har hun en helt utrolig elegant måte å blokkere ethvert forsøk for forbipasserende ferdsel.

Hun vender og vrir så dersom du skulle se en åpning så kan du banne på at kjerringa vrir seg akkurat i det du skal forbi slik at spilene i paraplyen akkurat sneier to millimeter fra øyet ditt.

Og hvis du våger deg på en liten "Unnskyld, kunne jeg slippe forbi?" snur hun paraplyen mot deg og stryker den gjerne over ansiktet ditt eller bikker litt ekstra på den slik at alt der herlige sludd-vannet havner nedover hele deg.

Jeg gjorde den tabben her en dag at jeg mistolket denne vridningen som et forsøk på å skape en åpning jeg kunne smette igjennom, men fikk da erfart at å bli gjentatt klasket i hodet med en sludd-våt paraplykant, og å få lua  mi nesten revet av hodet i det den hekter seg fast i en paraplyspile IKKE er veien fram (...på mer enn en måte)... Dama letta på paraplyen og snøftet lett til meg "Hva er det du driver med? Ser du ikke at ejg står her?" på beste fintrønder.

Jo takk... jeg klunne ikke unngå å se deg der du sto...

Av og til tilbyr paraplydamen en ekstraservice i sin hensynsfullhet. Hun rister lett på paraplyen.
Gjerne i det hun står med paraplyen vendt inn mot selve bussskuret, slik at alle som har trykket seg sammen inne under tak for å holde seg sånn nogenlunde tørre, blir grundig dusja.

Erfaringen tilsier at det første man gjør på en bussholdeplass er å sjekke om min buss er i kjøymda. Dersom jeg ikke ser min buss lokaliserer jeg paraplydamen og stiller meg opp lengst mulig unna.
Det er ille nok å få Trøndervinteren rett i hodet av naturlige årsaker om ikke noen skal TØMME resten over meg fra kanten av en paraply.