mandag 27. februar 2012

Du skal ikke tåle så inderlig vel....

Den Svenske pressefotografen, Niclas Hammarström, vant for et par uker siden en andreplass i den anerkjente og svært høythengende World Press Photo awards.
Han bør være sjukt stolt for den prisen er fotografenes "Oscar".
Jeg ville sannsynligvis ha jublet hull i taket hvis jeg hadde vunnet noe slikt.
Juryen har valgt hans fotodokumentar, og anerkjent håndverket og historiefortellingen som kommer fram.
I Norge ble han fordømt.
Han hadde nemlig vunnet andreplassen for sin fotodokumentarserie om Utøya. Bilder som ble tatt den 22.7.
Pårørende har "reagert" på at han viser døde og vettskremte ungdommer.
Politikere har "fordømt" bildene som ufølsomme.
Jeg er uenig.
Han har, i beste pressefotografstil, tatt bilder av noe som skjedde og har satt sammen de beste til denne konkurransen.
Uten et ord har Hammarström fortalt hele tragedien på en bedre måte enn noen av tabloidavisene greide i løpet av alle sine flere hundre spaltekilometer.
Bildene er vakre i sin ekstreme grusomhet.
Selv de bildene hvor de døde vises, er de vist med respekt, nesten som portretter.
Jeg har visst, hatt kunnskap om, lest om og fordøyd det faktum at mange døde den dagen.
Jeg mistet ingen.
Min tremenning kom hjem.
Alikevel.
Tankene og sorgen omfattet alle i vårt lille land, men det føltes uvirkelig... til tross for alle ordene jeg har lest. Alle vitnebeskrivelsene. Alle nyhetene om både offre og gjerningsmann.
Ingenting av det gjorde mer enn å få meg til å føle avmakt.
I det jeg så bildene som Nicklas Hammarström hadde tatt, følte jeg de siste små brikkene i puslespillet falt på plass.
I det jeg så forlatte klær på et svaberg, helikoptre over granskogen og blikket til en av dem som frivillig fraktet politiet over vannet. Da plutselig slo det meg at disse ungdommene døde.
Selve døden kom så nært.
Man ser nesten ikke noe blod og selv om enkelte ansikter er synlige så føler jeg at det var riktig av han å vise fram disse bildene.
Jeg er sikker på at Hammarström har flere mye blodigere bilder på lager som ikke ble med i serien.
Personene på bildene er hverken uanstendig eller respektløst framstilt og jeg for min del syns de er helt nødvendige.
Norske aviser har siden juli teppebombet det norske mediabildet med fotografier, tegninger og omtale av gjerningsmannen.
Vi vet alle hvem han er, hvordan han ser ut og at han hadde en ustabil oppvekst.
Vi har fått så mye informasjon om han at vi har blitt tvunget på avstand fra hva han faktisk gjorde.
Hammarström har, i sin ekstreme visuelle enkelthet, ledet oppmerksomheten tilbake over på handlingene og grusomheten, vekk fra tabloidiseringen av gjerningsmannen.

Da årets Norske pressebilde ble kåret for noen dager siden, valgte den norske juryen et bilde av to mannlige politikere som gir hverandre en trøstende klem i etterdønningene etter den samme tragedien.
Ansiktene forteller om gravalvor og sorg, men følges ikke av den samme følelsesbetonte dybden som Nicklas Hammaström har i sine bilder.
Det Norske vinnerbildet fremstår som et portrett. Teknisk perfekt. Upåklagelig komposisjon. Emosjonellt, talende kroppspråk.
Et annet bilde jeg husker godt, ville etter min mening passet bedre. En ung mann som satt på bakken ved regjeringskvartalet med en blødende kvinnes hode i fanget. For meg representerte det enkeltbildet grusomhetene på en dag og det påfølgende norske patriotiske samarbeidet perfekt. Men det er ikke nevnt.

Presseetisk Utvalg uttaler at Hammaströms bilder ikke egner seg på trykk på grunn av at man kan identifisere de døde. man kan se at de er døde, derfor er de ikke aktuelle for publisering og derfor klages det på at disse bildene ble med i konkurransen.
Igjen må jeg protestere.
Dokumentarbildene forteller en sterk historie.
Uten pynt.
Det fremkaller sorg, sjokk og medfølelse.
Samtidig er de de snilleste bildene i hele konkurransen.
Er det greit å vise en død afghansk toåring men ikke en vettskremt norsk tenåring?
Hvorfor var det greit å vise en død baby etter jordskjelvet i Haiiti?
Hva er riktig med å vise en død soldat?
Hvorfor kan vi fotografere død i et fremmed land men ikke i vårt eget?
Skal vi nok en gang ufarliggjøre en gjerningsmann ved å sensurere det han har gjort?
Skal vi udødeliggjøre gjerningsmannen med diagnoser og statistikk mens gjerningene og hans mange unge offre glemmes?

Nico Widerberg skal utforme monumenter i alle kommunene som ble berørt av tragedien.
Sterile, upersonlige monolitter.
Uten referanse til hverken liv eller død.
Passive, menneskeskikkelser i negativ.
Sånn skal vi huske våre døde.
I negativ.
I et tomrom.
Som et vakuum....

Det oppstod en feil i denne gadgeten
Det oppstod en feil i denne gadgeten
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...