om å mestre sin frykt

Vi mennesker går veldig mye rundt og er redd for ting.
men vi er utdannede, siviliserte, vestlige mennesker og kan ikke innrømme det verken for andre eller oss selv... så da blir vi gående der da, å frykte, og gjemme, og fornekte det som i og for seg er et overlevelsesinstinkt.
se det fra et psykologisk, objektivt perspektiv:
fremmedfrykt.
Ikke så mange vil innrømme at de  frykter mennesker med annen hudfarge, annen lukt andre klær?
men hva er det vi er så redde for?
sånn egentlig?
er det steinalderinstinktene som ber oss om å verne om ressursene?
Er vi i våre små steinalderhjerner redde for at de andre menneskene skal spise all maten og skyte alt viltet i vårt område?
Er vi redde i våre huleboersinn for at de fremmede skal stjele våre kvinner og avle med dem slik at storfamiliene går i oppløsning?
eller er vi redde for at disse fremmede vil stjele våre hjem? fordrive oss fra våre jaktmarker og drive oss på flukt slik at vi må pakke våre eiendeler, vinke farvel til de kvinnene som ble røvet og finne oss en ny hule å bo i med andre jaktmarker og ukjente planter?
Nå er det fryktelig satt på spissen men faktum er at vi ikke har utviklet oss fra skinnkledde gærninger med spyd som løp etter rein for i det hele tatt overleve.
Alle mennesker, uansett hvor "siviliserte" vi er, er biologisk sett akkurat sånn som cro Magnon var for 30 000 år siden. hjernene våre fungerer likt og våre instinkter er fremdeles der selv om de er blitt systematisk undertrykt de siste ca 2000 årene av både kirke, religion og andre samfunnsoppdragende påfunn.
Et viktig instinkt er preservasjon.
bevaring av det kjente.
en Cro Magnon var avhengig av å bevare og videreføre kunnskap om planter og jaktmarker og hjortens vandringsmønster slik at stammen/flokken/familien ikke skulle sulte.
Hvis det kom andre mennesker måtte man først finne ut om disse menneskene kom til å ta viltet og bruke opp ressursene, før man enten inviterte dem til å bo sammen med den gamle stammen, slå sammen kunnskapene og bygge et sterkere folk, eller jage dem bort fra stammens enemerker.
Logisk.
I samme fryktkategori finner man det der med selvbevissthet.
"hva syns de om meg? har jeg dumma meg ut?"
Vi vil at andre skal like oss, men vi har ingen ønske om å måtte like andre.
kjempeteit.

Hva om vi alle gjorde sånn som ungene?

nå går Kaptein Sabeltann som en farsott blant småbarn landet over. Bare i dag har jeg sett TRE små gutter kledt i Kaptein Sabeltann genser, en av dem i full mundur med hatt og frakk og plastsabel.
Hvorfor er denne figuren så fascinerende?
Fordi han er skummel!
Han kommer som en pirat og truer med å ta med seg alle skattene!
I Kristiansand har han en hel kiste med smokker! DET er skumle greier det for smokken er jo det mest dyrebare og verdifulle en liten unge eier.
Fakta!
Og den har da Sabeltann fått.
Nøyaktig hva Sabeltann har tenkt å gjøre med smokkene er usikkert men han har dem i allefall.
Og det er ingen tvil om at Sabeltann er både farlig, slem og skummel.
men hva gjør ungene?
Jo... de har funnet verdens beste løsning.
de kler seg ut som Sabeltann.
de BLIR den skumle og da blir han jo ikke så skummel lenger da for det går jo ikke an å være redd for seg selv?!?.

Jeg sier ikke at vi skal kle oss i Burka og spille Bollywoodfilm på DVD.
Jeg sier bare at vi ikke trenger å være så redde.
hva er det ungen har fortalt meg med Sabeltannkostymene?
jo
Sabeltann er bare et menneske. akkurat som meg selv og akkurat som den lille gutten i svart frakk, hatt og plastsabel.