Misforstått politisk korrekthet

Det har kommet seg snikende inn over det Norske land de siste årene.
Den der frykten for å tråkke noen på tæren.
Panikken for å si noe feil så noen blir fornærma.
For gud forby Nisseluer på en skole.
De kan jo oppfattes som et religiøst/kulturelt symbol og derfor ekskludere noen?
Nei fysj og skam...
Bort med nisseluene.



Morsdag og farsdag markeres ikke lenger på skolene fordi "ikke alle bor sammen med mor og far" og noen kan derfor føle seg utelstengt og "anderledes".
For ikke å snakke om de Homofile... Man kan jo ikke fortelle en vits om dem engang uten å bli stempla som intolerant...

Skrekk og gru om noen bemerker at en mørkhudet person er mørkere enn dem selv i huden... Da må det roes noe hinsides kraftig med kommentares i stil med: "og det er en berikelse å se variasjon i dagens samfunn".

Hvor langt skal vi gå? Skal vi ta så mye hensyn til andres kultur og livvsyn at vi mister vår egen kulturarv?
Skal hensynet til andre gå forran i et og alt, på bekostning av vår identitet?
Jeg vil gjerne påpeke at dette hensynet er vårt eget påfunn.
Det er vi selv som skaper avstand mellom "oss og dem" ved å stadig unnskylde og glatte over det som er særegent for oss fordi vi tror at de "andre" vil bli sure og fornærma hvis vi uttykker glede over særegenhetene våre.

Vi tråkker så forsiktig mellom våre egne politisk korrekte forventninger at vi ender opp med å tråkke oss selv på tærne.

Hva er det med den Norske psyke som gjør at det er akseptert for mine med-etniske-nordmenn å fornærme andre etnisk-blenda-hvite-nordmenn i sin streben og påppasselighet med å ikke fornærme han mørke høye mannen som står ved siden av seg.
Ja, for jeg må ikke finne på å skryte av eller på noen måte være stolt av landet mitt i nærheten av en som ikke har sin kulturelle bakgrunn her eller en som har andre verdier enn meg. Nei, Nei, Nei... Sånn ekstravaganse sparer jeg til jeg er på enerom, hvor jeg utbryter et veldig stille men hjertefølt "hurra for meg og mitt!"

For om jeg skryter eller er stolt, så kan jo han mannen på busstoppen med mørkere hud og hår enn meg eller som ser ut som meg men ikke tror på det samme som meg bli lei seg fordi jeg representerer verdier som er fremmede for han.
Det blir litt feil det der...

Han er jo et menneske han som jeg. Ingen av oss to er mer eller mindre verdifull enn den andre, men av en eller annen merkelig grunn er det forventet i det norske samfunn anno 2011 at jeg skal akte meg vel for å engang antyde at han har annen bakgrunn enn meg og nåde meg om jeg viser på noe vis at jeg er Norsk eller at jeg LIKER noe som er Norsk. I allefall så han ser det eller hører det...
I fjor sto jeg og fotograferte snø som falt rundt en gatelykt og sa til en venn av meg at "jeg synes det er så koselig før jul med snøen og lysene" og ble HYSJET på fordi det sto en familie av en ikke-blenda-norsk-kulturell oprinnelse bak meg. De smilte og så på snøen de også, men JEG fikk da ikke lov til å si at dette er en positiv ting med lys på snøflak midt i den mørke nitriste kalde vinteren her til lands....

Jeg har en ide.
Hva om folk behansdlet ALLE likt?
Næææh? Det kan ikke være mulig å få til vel... med mindre...

Hva om vi la tilside all politisk korrekthet og antok at dem som ikke er etnisk-blenda-hvite både har humoristisk sans og selvironi?
Hva om vi i tillegg antok at de også har vett til å forstå at i Norge har Nordmenn i mange hundrevis av år hatt enkelte sære tradisjoner og en egen kultur, og hva om disse ikke-blenda-hvite også forsto at vi setter pris på den kulturen og de tradisjonene vi har.
Og kanskje vi kunne sette pris på den kulturen DE har også og bli kjent med nye tradisjoner som ikke har kommet for å erstatte de norske tradisjonene men kanskje de kan tilføre noe nytt og gi oss en bedre opplevelse?
Kanskje de som ikke er så kjente i Norge gjerne vil bli kjent med den Norske kulturen på en ordentlig måte uten at nordmenn trenger å unnskylde hver eneste lillle egenskap som skiller oss fra andre kulturer?

Og det gjelder ikke bare ikke-etnisk-norske-hvite.
Vi er vettskremt for at kulturen vår som er tuftet på en lett blanding av Åsatru og kristendom, kan fornærme dem som har meldt seg ut av statskirka.
Ærlig talt så har jo også disse en rett til å bli behandlet som normale folk.
Og heller ikke Humanetikere TRENGER å bli dikkedaret med.
De er jo også oppegående mennesker med vett i skallen som også forstår at enkelte faktisk går i kirken selv om ikke de selv gjør det.
Og enkelte humanetikere er det nettopp fordi de har fått kirke og kristendom langt ned i vrangstrupen, men de kan da vel alikevel ha sin identitet uten at vi andre som LIKER engler og nisseluer må ofre vår identitet.




Jeg er ikke den som sliter ut kirketrappa. Jeg har ikke noe forhold til kirken utover at den er der og at de kristne verdiene har formet den kulturen jeg har vokst opp i.
Jeg respekterer dem som har mer tro enn meg, enten de tror på Jesus, Muhammed, Buddha eller Baha'ii, men jeg forventer også at de har respekt for meg og MINE verdier uten at jeg må føle skam over at jeg har mine verdier, tradisjoner og min tro.
Den skammen vil jeg ikke vedkjenne meg.
Jeg vil ikke unnskylde mine kulturelle og tradisjonelle verdier.
Jeg vil stå for mine verdier og jeg vil ha rett til å slå en vits uten å bli møtt med politisk korrekt forferdelse.

Mitt kamprop for 2012 vil være: JA til MER poitisk ukorrekthet.
Jeg er født politisk ukorrekt... jeg bare ER sånn!