Busseri, Bussera

Det er vel på tide med en liten hverdags blogg.
Jeg tar buss til og fra jobb for tiden og på setene i Trøndelags offentlige transport befinner deg seg mange merkelige figurer.
Vi har enkelte stereotyper og andre individuelle snodigheter.
I morges, da jeg satt og filosoferte i mitt sete le jeg nok en gang påmint om menneskenaturens finnurligheter.

I dag satt jeg ved siden av en dame jeg godt kan kalle "fru øya på stilk". Hun hadde tydeligvis oversikt over hvem som pleier å ta denne bussen og stirret misbligende på meg i det jeg kom på og satte meg ved siden av henne. jeg tar vanligvis en tidligere buss og fotstilling, veskeplassering og jevnlige "hoff" mot vinduet uttrykkte tydlig misbligelse over mitt nærvær. Bussene våre har setebelte og da jeg begynte å fomle etter mitt belte fikk jeg flere hoff og hun lente seg fram forran meg for å snakke med dama i setet ved siden av.

Kommentaren: "de setebeltegreiene skaper da bare uro på bussen!" kom fra min sidepartner.
Jeg smilte pent både til henne og til dama hun hadde henvendt seg til og dro fram boka mi, men det ble etterhvert et skalkeskjul for maken til underholdning har jeg aldri hatt.
Fru øya på stilk ville gjort en ugle misunnelig med all hodevriinga si. Hun snudde seg begge veier for å se at "alle" var med og sendte stadig skulende blikk til et damamenneske som satt på skrå to seter fram for oss. Hvis blikk kunne drepe...

I tillegg var det et ungt menneske med tjukk vinterlue og øreklokker som satt rett foran oss med ryggen i kjøreretningen og dette stakkars mennesket var tydeligvis i veien for han fikk til stadighet små smekk med veska på kneet. Ungdommen var høflig og flytta stadig knærne til han nesten satt sidelengs men dama uffa og akka. Han dytta sekken under setet og jeg trakk meg nærmere midtgangen så gutten skulle få plass til knærne i det minste.
Stakkar'n så ut som om han hadde mest lyst til å synke inn i setet.

Turen gikk mot byen, hodet til "fru øya på stilk" snurra som et gyroskop og dersom hun kunne ha sendt ørene sine over midtgangen til de to damene som satt der å sladra om et eller annet uheldig menneske som *skrekk og gru* hadde kjøpt seg snøfreser. (tenk noe så forferdelig... snøfreser... om vinteren!)
"fru øya på stilk" gjorde med delaktig i lyttinga ved å albue meg og uffe hver gang noe "interessant" ble nevnt.

Med ett merket jeg en anspenthet ved siden av meg. "Fru øya på stilk" tok stand som en jakthund og GLANA på hun stakkars damen på skrå for oss. Samme damen som hadde pådratt seg alle de stygge blikkene hadde nå samla sammen sine eiendeler og satt parat til å trykke på "pling-knappen".
"fru øya på stilk" løfta sakte sin egen hånd mot pling-knappen rett ved sitt eget sete og i det damen på skrå forran løftet sin hånd, skjøt hånda til "fru øya på stilk" fram og trykket kjappt på plingen FØR den andre dama.
"fru øya på stilk" satte seg godt tilbake og var tydelig svært tilfreds med "seieren"...

Det ante meg at dette var et spill hun spilte hver dag mot den andre (antageligvis uvitende) dama.
Nå hadde det seg slik at begge de to damene skulle faktisk av bussen på neste holdeplass, "fru øya på stilk tråkka både på mine og den stakkars unggutten sine tær i sin hast for å komme seg ut fra setet og nærmest hoppa ut i midtgangen. Før hun gikk av, sjekka "fru øya på stilk" hvilken utgang den andre dama skulle ut på og brøyta seg og breia seg foran henne ut døra, før hun kom til døra bøyde hun seg mot de to sladrekjerringene og hvisket ganske høyt med utprega Mafiastemme :"Vi snakkes..."

Det kan hende at kvinnemennesket hadde enten en fryktelig tung mandagsmorgen eller en annen grunn, men jeg fikk i allefall litt underholdning på tur til jobb.