Post racial

Jeg har et problem med dagens holdninger som jeg *kanskje* har nevnt før.
Jeg synes verden har blitt litt FOR politisk korrekt.
Det er *moderne* å si at man er tolerant og at man er åpen for alle menneskers forskjeller.
derfor er det også *umoderne* å påpeke at vi alle er forskjellige.
Og JA, vi er forskjellige.
Vi er korte, lange, tjukke, smale, lyse, mørke, og vi har alle en bakgrunn.
Men DET må man for all del ikke nevne.
For vi skal, i følge VG og Dagbladet's noe krampaktige tabloidisme, tvinges inn i en post rasistisk fellesholdning hvor det å påpeke at noen ser andreledes ut kan forsvare en vendetta av vanvittige dimensjoner...

En åpen dialog mellom mennesker i vårt samfunn må kunne tåle at holdninger og meninger vi ikke nødvendigvis er enige i også kan bli uttrykt... Også i det offentlige. For hva slags samfunn får vi hvis alle på død og liv skal ha den samme meningen?
Da blir det mange magesår over undertrykkede meninger da...

Jeg er så Møkk lei av å bestandig måtte passe kjeften.
Det er godt mulig at jeg hører til i Harryland hvor det ikke finnes mørkhudede annet enn på Nav, men jeg vokste opp med en vietnamesisk og en temmelig mørk jente i parallellklassen min og flere vietnamesere gikk på samme skole.
Vi hadde skolekamerater adoptert fra Sør-Amerika og vi hadde innvandrere fra Asia.
På skolen lærte vi derfor fort at et mangfold i samfunnet ikke trenger å bli gjort noen politisk korrekt greie om!

Det var ikke et problem den gang. Faktisk ble jeg overraska en dag når det gikk opp for meg at den mørkhuda jenta var mørk. Det skjedde fordi en utenforstående PÅPEKTE at jenta var mørk!
Plutselig var det en sak.
Det var en elefant i rommet som ingen hadde tenkt over før en utenforstående gjorde oppmerksom på den.
For meg var alltid den jenta en jente i parallellklassen. Selvfølgelig beundret jeg den brune fargen. Hun var jo permanent solbrun. Men jeg beundret den på samme måte som jeg beundret noen andres blå øyne eller tegneferdigheter. Det var en egenskap, Ikke en identitet. Hun var like norsk som meg og fargen var rett og slett et vakkert trekk hun hadde. Til og med navnet var norsk.
Fargen var bare et kjennemerke, noe å beskrive henne med.
Den gangen, på 80-tallet, var det ikke et problem!
Jeg vil ikke lyve og si at fargen ikke gjorde henne spesiell, men etter endel barndomsår så var ikke fargen den delen som var viktigst. Jeg tror vi alle på vårt klassetrinn mer eller mindre glemte hele fargeforskjellen.

Jenta fra Vietnam var også  inkludert og selv om navnet hennes ikke var norsk, og alle visste at hun var vietnameser, så gjorde ingen noe greie ut av det. Det hendte at familiemedlemmene hennes ble hentet inn på "internasjonale" dager for å snakke om flukten fra Vietnam og kulturen og andre ting som var relevante for fagene på skolen men det var aldri en dag hvor hun ble gjort til gjenstand for hån eller utestenging for hverken hud, hår eller navn. Vi hadde sympati for at de måtte reise fra landet sitt, men i hverdagen var ikke det noe vi snakket om.
Det var rett og slett ikke noe "greie". Hun var 100% en del av samholdet og hverdagen. På lik linje med hvem som helst ellers i det skoletrinnet.
Rase var ikke en sak på vår skole. Hun jenta fra Vietnam var blant de mest populære jentene!

Jeg -derimot - ble mobba stort sett hele skoletida, og selv om dette har prega meg og gitt meg dype arr og en svært skeptisk holdning til alle mennesker, så ble ikke jeg mobba for hverken farge eller kultur.
Jeg ble mobba fordi jeg var annerledes på andre måter. Jeg sto for meningene mine, og var en smule nerd, men i det store og det hele så aner jeg til denne dag ikke hvorfor akkurat JEG ble mobba.
Det var sannsynligvis tilfeldig at akkurat jeg ble hakkekylling.

Jeg synes det er på tide å legge vekk alle fordommer om at Nordmenn er innavla skaprasister.
Faktum er at i Norge er Janteloven overveldende dominerende på alle mulige måter.
Enten du er mørk, lys, smart, dum eller har noe annet med deg som er bittelitt ulikt alle andre, Ja da er du UTAFOR!
Da er du ikke "en av oss!"
Og ikke tro at det hjelper å være som alle andre heller.
Du skal ikke stikke hodet langt ut av den store hopen før det blir ettertrykkelig dytta ned igjen.
Og NÅDE deg om du våger å påpeke at noen er annerledes, eller at du VÅGER å uttrykke noen som helst beundring for dem som ikke innfinner seg med flokkmentaliteten.

Jeg stoler ikke på den store flokken.
Jeg står pent plassert, akkurat i utkanten og selv om det til tider er kaldt, og jeg ofte får skeptiske blikk så vet jeg at jeg i det minste står for mine meninger og at jeg har et trygt fundament i mine standpunkter.

Jeg har mine meninger men jeg vurderer heller individet, situasjonen og publikum før jeg ytrer dem heller enn å være så opptatt av å følge det som er politisk korrekt.
tross alt... Verdens mektigste mann, Barrack Obama er nydelig brunfarget... Og stolt av å være det. Men han er ikke bare en hudfarge. Han er en hel mann. Med masse humor og en hel haug med egne meninger.

Jeg driter i alle argumenter om historisk fundamentert rasismereaksjoner.
Selv om de hvite opp i gjennom tiden har oppført seg drit jævlig, så betyr ikke det automatisk at ALLE hvite er rasister... sånn gjennom arv.
I såfall bør de som bruker dette argumentet gå litt dypere i historien og se litt på hva som har foregått utenfor Europas grenser opp igjennom århundrene.
De som er lyse i huden har vært noen jævler, uten tvil, men det spretter ikke akkurat uskyldige engler fram ellers i verdenshistorien heller...
Mennesker har drept, utnytta og sloss siden verden avla sine første "siviliserte" folkegrupper...

Det er kanskje på tide å droppe hele rasebetegnelsen og bare komme oss videre?
Det er litt forskjell på å ha åpent sinn og høl i hue vet dere...