mandag 14. april 2014

Når psyken svikter

Mammaen min er psykiatrisk syk.
Der, nå har jeg sagt det!
Det er offisielt.
Mammaen min er syk.
Diagnosen er angst og klinisk depresjon.
Mamma er syk.
Og hun ødelegger meg!
Om det er personlighet eller sykdom så har hun inntatt en ekstrem martyr rolle og ser problemer over alt.
Blant de problemene finner du meg og søsteren min.
Uansett hva vi gjør så blir det feil og selv når vi får til noe bra så leter mamma etter noe å kritisere.
Nå sist var det min yngste datters dåp i går.  Jeg hadde jobbet hardt for å finne soveplasser til tilreisende gjester og bestilt lokale og servering på et serveringssted.  Alt gikk bra i kirken, helt til jeg nevnte at mine besteforeldre måtte hentes fra trygdeboligen og kjøres til lokalet.  Mamma sa at det kunne de gjøre og jeg burde vel ha lukta lunta allerede da.  Vi andre dro hjemom og hentet kakene før vi dro videre.
Resten av dagen gikk kjempebra, gjestene snakket med hverandre på tvers av familiene og det virket som alle trivdes.  Besteforeldrene mine er gamle og trengte litt hjelp,  men jeg så ikke at mamma gjorde noe utover å være sosial.
Min samboer satt lenge med besteforeldrene mine og min svigermor snakket mye med dem.  Det samme gjorde min svogers samboer.

I dag kom refsen.
Hun hadde, mente hun,  gjort en stor jobb og vært den eneste som tok omsorgsansvar for min bestefar.  Jeg prøvde å si at jeg hadde også snakket med dem og prøvd å snakke med alle,  men hun fortsatte å påpeke at hun var den eneste som tok seg av den gamle mannen.  Hun mer enn antydet at jeg hadde sviktet som datter når jeg har gitt henne dette ansvaret og at jeg hadde sviktet som vertinne som ikke hentet kake til den gamle,  men jeg skulle ikke tenke mer på det for DET hadde hun gjort.
Et vellykket selskap hvor alle gjestene sa de hadde trivdes veldig godt,  fikk en bitter smak av at jeg hadde sviktet mamma.
Jeg hadde tenkt at jeg selv skulle hente gamlingene,  men i kirka tilbød mamma seg. Det var nå en belastning jeg hadde pålagt dem.
Og det var fullstendig galt at jeg hadde huset fullt av folk når de kom på døra.  Når jeg ringte tidligere i morges for å si at vi drar til samboerens hjemsted,  fikk jeg en snurt beskjed om at de kanskje dro til hytta, og hvis vi kom dit måtte vi ha med mat selv.

Før dåpen var det søsteren min sitt bryllup.  Et enkelt kontorbryllup med påfølgende middag for forloverne.  Mamma er over seg og føler seg utestengt fordi hun og pappa ikke var invitert på middagen.  Selve selskapet blir om 3 uker,  så de er invitert. .. det var bare på selve dagen de ikke var det.  Det hjelper ikke at jeg var min søsters forlover og derfor var med på middagen. ..

Og det supert ikke med store anledninger.
Med jevne mellomrom, gjerne hvert gang vi døtrene treffer henne,  får vi en overhaling om hvor egoistiske vi er,  hvor mye hun har stilt opp for oss og hvor lite gjør for henne.  Hun tar fram episoder som den gangen jeg hadde et svangerskap utenfor livmor og nesten mistet livet og hun kom for å hjelpe meg i og med at jeg hadde en 1 åring å ta meg av.  Eller den gangen jeg skulle velge utdanning dras nå fram som om hun var fornuftens stemme i mitt uerfarne og kaotiske sinn.
Slike ting som jeg ser det som naturlig at en mamma gjør for sine barn fremheves nå som et stort offer,  noe vi skylder henne  for,  men hvert gang vi vet om veiledning om hva slags hjelp hun trenger så får vi beskjed om at hun trenger at vi stiller opp, gir omsorg eller et eller annet vagt svar.
Hvis jeg ber om hjelp, får jeg skjenn og påminnelser om hvor mye hun har gjort for meg.
Hvis jeg ikke ber om hjelp,  sier hun at jeg gjør henne uønsket.
Ber jeg henne med på trilletur, har hun skjelden tid pga fysioterapi eller venninne besøk.

For et par uker siden kom hun til meg med vaskemidler og vasket huset mitt i 2 timer mens hun holdt en konstant enetale om hvor skittent det var,  hvor lite av hennes råd og veiledning jeg har tatt med meg i livet og hvor utakknemlig jeg var for at jeg behandlet henne som en slave. Hun truet med at barnevernet kom til å komme dersom jeg ikke forbedret meg.
Jeg ba henne ikke vaske, jeg ba henne ikke komme og jeg tilbragte to timer etter at hun dro på sofaen i krampegråt.
Min 3 mnd gamle baby forsto ingenting stakkars. ..

Samboeren min sier jeg ikke må ta ting personlig, men hun knuser meg.
Min egen mamma leter etter feil i alt jeg gjør og så klager hun over at jeg ikke tar kontakt. ..
Jeg blir fornærmet på min kjære tålmodige samboer hvis han påpeker at det er gråvær ute. Jeg er oppfarende og blir fort sur for småting på grunn av måten mamma behandler meg på.

Jeg makter ikke mer.
Søsteren min makter ikke mer.
Mammaen vår er psykisk syk og hun ødelegger oss begge.
Hun ødelegger forholdet til våre menn som må tørke tårene og bygge oss opp igjen hver gang vi har snakket med henne.
Hun ødelegger meg som mamma, for i min sorg over å bli tråkket ned av min mamma, er jeg selv blitt en kritisk og oppfarende og krevende mamma.
Mine to døtre fortjener en avslappet mamma som har overskudd... ikke en sliten nedbrutt mamma som tviler på alle mine egne instinkter fordi min psykisk syke mamma sansynligvis synes jeg gjør ting på feil måte.

Jeg er så sliten.
Akkurat nå ønsker jeg meg en tur langt unna.  Uten barn, mann, mamma og tanker.
Jeg føler ikke at jeg fortjener familien min og at de fornemmer noen bedre enn meg.  De fortjener noen som ikke føler at alt jeg gjør er feil.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei
Hvis du skriver noe her, skriver jeg hos deg...

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...