Jeg kikka på dette i dag.
Her er det en ung kvinne som er født uten livmor. Mamma'n hennes skal nå få sin livmor operert ut og denne livmoren skal oppereres inn i datteren.
Komplisserte greier med massiv risikofaktor for mor og datter (og livmor...)Jeg forstår datterens ønske om å bære et barn og morens ønske om et barnebarn.
Forskningen er for all del intressant men....
Er dette å ta ting litt for langt?
VG setter mest fokus på at datteren nå vil bære barn i samme livmor som hun selv kom fra, noe jeg syns blir litt absurd i seg selv men det er ikke det som er mitt problem med dette.
livmoren er et fantastisk og himla komplissert organ. det er muskler, slimhinner, sener og blodkar i et salig sammensurium.
Bare bindevevet som holder livmoren på plass under et svangerskap er i seg selv et lappverk.
et hjerte er temmelig enkelt i sammenligning...
En slik transplantasjon er en stor risiko og legene MÅ få det til på første forsøk for at det skal funke... og dersom selve transplantasjonen er en suksess, hva skjer om noe år galt under et svangerskap? (f.eks at en sene løsner eller søm i et blodkar ikke holder.)
Datteren sier at hun har vurdert adopsjon.
I mitt hode høres det som en litt mer fornuftig løsning.
Flere som stussa litt på dette eller er det bare meg?
Hei! Jeg har putta huet inn i eksamensbobla, og har akkurat kommet ut igjen. Så morsom kommentar på bloggen! Twilight er klisjeer og melodrama med en voldsom resonans, og da ikke bare hos ungdommer. Twilight-Moms m.fl. er like bitt av basillen. Jeg er jo også det, men mer fra et analytisk perspektiv. Hvorfor er det så populært? Ser for meg et lite feltstudium på premieren i november, hehe.
SvarSlettVaskelig tema dette. Siden Noah var ICSI barn så har jeg ingen problemer med å sette meg inn i det brennende ønske om egne barn. Enda hadde jeg to fra før... Mens alt sto på tror jeg nok at jeg kunne ha strukket både en og to grenser, noe vi heldigvis slapp å vurdere. Må tygge litt på denne kjenner jeg.
SvarSlett