Vampyrer og Varulver.

Jodda...
dere antar riktig....

Jeg leser Twilight...

nettopp ferdig med tredje boka i rekordfart og fremdeles frustrert...

Her er dagens bombe:
Jeg liker ikke Edward....
Han er rett og slett ufyselig...

hva feiler det hun der Bella?
Greier hun ikke å se hvordan han manipulerer henne og kontrollerer henne som en annen eiesyk sosiopat?

Hun gjør jo INGENTING uten hans velsignelse og tillatelse og dersom hun tråkker over streken, blir han sur og truer, trygler og smisker til hun gir etter og får sånn skyldfølelse at hun gjør som han vil...
og hvis hun våger å gjøre noe som ikke involverer hans trygge fang (og harde brystkasse) så blir han skikkelig overbeskyttende og skal pakke henne inn i bomull. Uansett hva som skjer så stiller han seg MELLOM henne og hva-det-nå-er som ikke nødvendigvis er så himla skummelt...
Han gjør så mye tullete som ville fått meg til å løpe fort som FY i motsatt rettning...
Og det nautet Bella bruker jo hele historien på å enten bekymre seg for om slemmingene kommer, når hun kan bli vampyr og for om pappan blir drept, eller så stirrer hun på følgende: "edwards steinharde ansikt ble stramt, øynene fikk et aggressivt glimt og en lav knurring hørtes fra strupen hans" for så å gjøre alt i sin makt for å gjøre han blid igjen...
det er ikke akkurat noen positiv start for et likestilt forhold vel?

Da foretrekker jeg Jacob.
Han smiler i det minste mellom all surmulinga....
Og.. han er småfrekk...
nevnte jeg at jeg er svak for småfrekke menn med masse subtil humor?
Bare så det er klart for alle at jeg ikke liker Jacob på grunn av at Taylor Lautner spiller han i filmene... Jeg har bare sett første filmen så selv om gutten er både kjekk og muskuløs så har jeg da ikke tatt så innmari mye farge av denne guttens tolkning av Jacobs figur... Pluss at mr Lautner antageligvis er ung nok til at jeg kunne vært mora hans...

Men tilbake til Bella...
 Hun driver å fryser ihjæl og den kalde harde kjæresten hennes blir sur for at den myke varme varulv-vennen hennes legger seg ved siden av henne for å varme henne opp...
Og midt oppi valgets kvaler mellom varm, myk mann (tidvis med pels) som vil eldes med verdighet og hard mann (tidvis med et aggressivt blikk mot en-eller-annen) som aldri vil dø.... velger hun den harde kalde...
Jeg forstår ikke grunnen for valget annet enn at hun "ikke kan leve uten han"...
De der Cullen folka er å irriterende perfekte... det at Alice kan se fremtiden hadde irritert meg noe helt vanvittig...litt sånn, La meg gjøre mine egne avgjørelser for EN gangs skyld da!!!!
Jeg for min del kunne aldri ha valgt noen som ga meg såå store mindreverdighetskomplekser som det Edward og resten av Cullenfolka gir Bella...

Jeg skal ned til biblioteket og kidnappe fjerdeboka i morra og nåde Stephenie Meyer hvis hun ikke har gitt Jacob noen positive opplevelser å leve for innen den er ferdig...
og for guds skyld... la Bella bli kvitt den derre forbaska seksuelle frustrasjonen sin... Du kan ikke voldta typen på en kveld for å bli ferdig med det og så dytte han bort neste kveld fordi du vil det skal være spesielt! Første gangen er ikke akkurat noe himmelstormende opplevelse uansett... Bare bli ferdig med det!
Makan til såpeopera!

Jeg har en overvettes stygg tendens til å leve meg litt for mye inn i fiktive greier og nå går jeg rundt og er rett og slett frustrert...

Nå har det seg også sånn at jeg i utgangspunktet ikke er så himla positivt innstilt til hverken evig liv eller evig kjærlighet og evig begge de to virker som et tragisk og fryyyyktelig kjedelig konsept... sånn i lengden...
greit nok med ET liv med en fyr liksom men mange tusen år blir litt i overkant mye med det samme trøtte trynet over frokostbordet hver morgen...
og hvis det trynet i tillegg til hørte Rob Patterson så hadde jeg antageligvis løpt inn i næreste fiende-territorie temmelig kjapt uansett...
I boka skal Edward ha et overjordisk vakkert smil.... og så velger de en mann som ser ut som om han har et eller annet syndrom når han gliser???? Castingfolka bomma stygt på den der...

Tegnspråk

Det å kunne snakke med hendene er en snodig greie.
Jeg mener... For en fantastisk mulighet for dem som ikke hører.
De beveger hendene i et bestemt mønster og den man prater med gjenkjenner mønsteret som ord og setninger og kan svare med tilsvarende bevegelser.
Søsteren min er utdannet tolk og jeg er så facinert av henne når hun treffer mennesker som bruker tegnspråk.
før her en dag på IKEA begynte hun plutselig, uten ord å snakke med en mann som sto flere meter unna og de hadde en lang prat sammen med hendene. jeg var helt fascinert jeg...
Tenk så praktisk!
De kan snakke på tvers av et overfylt rom uten å rope til hverandre.
Nå ja... nå er det svært skjeldent at tegnspråkbrukere roper men dere skjønner hva jeg mener...
Mange døve barn går på hørende skoler og har behov for noen som snakker deres språk.
få lærere har lært noe av det språket som barnet er så avhengig av og derfor er barnet helt avhengig av hjelp eller å få med seg alt som foregår på tavla.
Jeg har nå vært så heldig at jeg har fått være littegranne assistent-lærer og jeg tror jeg har funnet mitt kall i livet...
Jeg har sååå lyst til å bli lærer... det KLØR i alle synapsene etter å få lov til å formidle informasjon til villige og åpne hjerner!
og jeg vil hjelpe de elevene som faller utenfor.

I kveld skal jeg begynne på tegnspråkkurs.
det skal bli kjempegøy!

Livet er for kort.

Bilde lånt fra en søm blogg

Jeg oppdaget for fire dager siden at jeg også er dødelig.
At også jeg kan dø og at mitt liv ikke betyr noe mer enn de livene som gikk tapt på Utøya.
Jeg har derfor gitt meg selv et løfte som jeg skulle ha gitt meg selv for mange år siden.
Jeg skal gjøre noe med drømmene mine!

Drøm nr en er - og har sansynligvis alltid vært - å skrive en roman.

Jeg vil bli forfatter.

Jeg har ca 60 sider av en uferdig roman som jeg har flikket litt på og skrevet en paragraf her og der på de siste omtrent 8 årene. Jeg må opp i dobbelt så mange sider for å kalle det en roman og jeg må fikse en haug med plot-hull.


Men jeg elsker historien jeg har og jeg vet hvor det skal gå. Jeg "kjenner" personene jeg skriver om i boka på en intenst personlig måte og av og til er det nesten så de banker på innsida av hodet mitt og bare roper om å slippe ut. De har så mye på hjertet som jeg må skrive for dem. Det er så mange uskrevne ord og de vil ikke å fred før jeg skriver dem ut.
Jeg føler meg av og til litt psykotisk for det hender seg personene fra boka nesten kommer ut av hodet mitt og jeg "ser for meg" et helt kapittel som om jeg har dem der framfor meg i samme rom som meg.


På mandag satt jeg hjemme og slappa litt av etter en hektisk helg med pakking og flytting av møbler. Jeg var ærlig talt litt lei av nyhetene og trengte en pause. Det ble litt mye til hodet mitt.
Så jeg åpnet opp manuset på PC'n og kikket på det. Der og da tok jeg en avgjørelse. Jeg skal skrive ferdig boka innen 34-års dagen min!
Jeg bare MÅ. Jeg holder på å bli gal av å ha alle ideene inne i hodet heller enn i skriftlig form.
Selv om livet mitt ikke kommer til å bli skrevet om i historiebøker og selv om jeg har en datter som er viktigere enn meg selv så føler jeg at jeg har noe uforløst inni meg. En flom av fiktive hendelser jeg ønsker å formidle.

Men jeg må gjøre noe med det for du vet aldri. Neste gang kan det være meg som ikke får fortsette ferden igjennom livet...



Romanprosjektet krevde derfor litt mer planlegging enn bare en og annen paragraf skrevet nå og da.
Derfor her er de tingene jeg har gjort så langt: 

Trinn 1:
Finn på bedre navn.
Fram til nå har persongalleriet hatt navn jeg ikke likte. Jeg bare fant på navn da jeg begynte å skrive men jeg var ikke komfortabel med dem jeg valgte.
Derfor. På mandag fikk nesten alle, bortsett fra en nye navn som jeg etter litt om og men, er fryktelig fornøyd med.

Trinn 2:
Finn en kritiker.
Jeg har en tremenning som underviser i Norsk på ungdomsskolenivå. Jeg fortalte henne om prosjektet og ba tynnt om hjelp med språkvask og grammatikk. Heldigvis er hun supersnill og sa ja til utfordringen. Dermed fikk den siste romanfiguren navnet Ellen som takk for at Ellen hjelper meg.
I tillegg kommer jeg til å bruke andre familiemedlemmer som kritikere og detektiver på jakten etter plothull og sammenhengstabber.

Trinn 3:
Gjør manuset tilgjengelig!
Jeg har nå lagt hele sulamitten inn i documents på G-mail og kan derfor i prinsippet sitte hvor som helst i verden og skrive ned det som jeg vet bor oppi hodet mitt. Jeg trenger ikke lengre skrive stikkord på små papirlapper som da senere forsvinner sporløst. Jeg kan, såfremt jeg har en datamaskin og internettilgang, redigere teksten når som helst og skrive nye ideer inn når de kommer.

Ellen har allerede fått to kapittler til "sensur" og jeg planlegger å skrive litt hver dag.
Til helgen blir jeg samboer igjen og endel tid går vel med til flytting og det med å komme oss i orden, men jeg vil så snart hverdagen lurer rundt hjørnet, sette av litt "meg-tid" hvor jeg kan skrive.

Om ca et år vil jeg kunne sende et ferdig manus til et forlag og se det bli en bok av det.
Jeg vil dele denne historien som til nå har bodd inne i mitt hode, med en hel verden.
Kanskje det til og med kan bli aktuelt å skrive et manus og prøve å få lagd en film av det også?
DET er min drøm.

Og jeg lover høytidlig, her og nå at alle følgerne her inne på bloggen skal få hver sin utgave, signert!
Når jeg har den i handa.
Det blir en stor dag for meg!
La oss kalle det en langtids-giveaway!

i drømmenes verden

I nat jag drømde nogot som jag aldri drømd førut....
seriøst...
merkeligar drøm har æ helt garantert ikke hatt før.
latter e innforstått med enhver lesning av følgende merksnodige hendelsesforløp:

Æ sto på kjøkkene å kokt suppe. fiskesuppe av hverdagsvarianten å venta på at "nån" sku kom på besøk. æ va ikke sikker på kæm den mystiske "nån" va men æ hadd en skikkeli nyforelska forventningsfølelse langt nedi magen å et stort smil.
me jevne øyeblikk sprang æ bort å kikka ne trappa (trapp? i min 63m2 førsteetasjesleilighet???!?!) for å sjå om "nån" kom.

Ve tredje trappesjekk sto de plutseli nån andre ne der som hviske-ropa opp "no kjæm han!" å æ såg et par converse joggesko, bare tatoverte mannelegga å nederste del av en shorts før æ sprang innpå kjøkkene å tømt suppa over i ei serveringsskål. Æ bar me mæ suppa innpå spisestua mi (koss spisestue??? igjen... 63m2 leilighet... ) å slapp nesten hele suppa i golve i begeistring for der, midt på gulve sto et par converse joggesko, me et par tatoverte legga å en khakifarga shorts tilhørende en faktisk ganske rundmaga, tatovert, ektstrem-homofil mann. Æ hadd dundersommerfugla å va skikkeli gira.

(La mæ bare presiser at æ har INGEN motforestillinga mot homofile men han der va skikkeli stereotyp i holdning, blikk å språk te tross for at arma, legga å nakke va tatovert å han had biker-type hår å ganske maskulint utseende. Men han va skikkeli Davffyd fra Little Britain.)

Æ fikk satt fra mæ suppa å klenga mæ skikkeli på han der fruktkaka som æ tydeligvis hadd venta på.
Æ kan itj kom på at æ nån gang har vært så gla for å sjå nån... nån gang... æ va helt gira å sommerfuglan flaksa rundt mæ på små rosa skya å alt va bare helt fantastisk.

Plutseli va hele spisestua mi full av folk å all slags mat bl.a 5 forskjellige suppa å en hel dessertbuffe som sto på en skjenk langs veggen. (igjen... koss spisestue???)
Folk satt sæ te bords å æ satt attme han der homsen å va helt forgapt.
Æ skjønne ikke ka som gikk av mæ. Der satt æ å strauk han over kinne å tvinna fotan rundt han å va generelt fjortis mens dæm andre åt suppe å spurt koss æ hadd fått suppa så godt krydra.
Han homsen va generelt triveli... for all del... han ga mæ små klemma å sånn å pludre-kose-prata me mæ men æ våkna littebitt forvirra...
Te å me møblan va ca sånn som æ kunna tenkt mæ... Muligens en smule eller fem litt mer blonda , rosa å kvitt enn min generelle stil men æ hadd itj klaga for å si de sånn...
Men æ hadd da altså klenga mæ på å va helt stup-toillat-fortapt i en tatovert, rar manne-femi-homo...
å æ har stort sett aldri klenga mæ på en mann på de vise der...de e æ for uavhengi te...
enast når æ va ung(/yngre?) å trudd de va sånn de skull gjøres??? kanskje???

men drømmen heng i å æ bli itj kvitt følelsen av at han homo-mann kanskje e nån æ kjenne på ordentli... bare i litt anna framtoning...
jaja... æ får sov igjen te natta å sats på at drømmetoge tar mæ te et anna, litt mindre tullat ste i natt...

Vekkeklokka gikk av midt oppi de hele så æ våkna me hode fullt av rar drøm...å drømmen va temmeli realistisk følelse å utforming

MEN...
Æ har et par greier me den drømmen som itj æ bli kvitt...
1) koss i alle himmelens juledager greid hjernen min å kok opp en miks mellom Hank von Helvete å Jan-Thomas på østrogen?
2) koss i alle verdens himmelfallne småspurva klart hjernen min å innbill sæ at den der skapningen va såå vidunderli å kjekk å at æ va så fortapt i han der? Ingen av de overnevnte fell så my som en millimeter innafor min kjekk-mann-kategori...
3) koffor heng de igjen at akkurat de menneske som spurt om æ hadd brukt chili i suppa dukka opp på jobben min i dag å snakka engelsk me tysk/fransk akksent... akkurat sånn som i drømmen? enda æ aldri har trefft de menneske før...


ARRRGGH!
tulledrøm!
Æ trur itj engang de e verdt å begyn å tolke...
My brain is driving my mind out of my crazy head!

Har nån andre hatt nån rare drømma i de siste?
Æ sitt her å føle mæ egentli littegranne ensom å forvirra å treng nån gode eksempla å føl mæ mindre ensom me...