Livets små underfundigheter har kommentert en artikkel i Dagbladet i dag om at barn e
Lykkeknuserne. DVS i følge Dagbladet ødelegge barn foreldran sin livskvalitet!
Æ læst å det samme å tenkt at her e de nå som skurre. De e jo ikke ungan det e nå gæli me de e samfunne å ka som forventes av oss.
Vi ska jobbe fulltid, oppdra perfekte unga som vi helst itj ska ha i barnehage så alt for mange tima og som absolutt ikke må under nån omstendighet fores me Toro eller andre halvfabrikata....
i tillegg ska vi ha perfekte, nyoppussa hus, topp moderne klær og gjerne håndter et par avanserte middagselskap me ypperlig vin i månen samt at man må få me sæ DEN filmen på kino eller DE teaterstykke i nærmeste kultursal....
Vi som e mødre rækk itj alt de. Vi bli sliten og vi bli grinat å kanskje ungen i et desperat håp om litt oppmerksomhet kanskje lage litt ekstra bråk.
Kanskje æ å i perioda tenke koss live mitt hadd vært uten Maya. Ka som hadd skjedd hvis æ bare hadd tatt den mastergraden, dratt te Japan et år, jobba i Hollywood ei lita stund å generelt levd ut alle drømman mine.
Da hadd itj æ vært mamma te ho æ har no.
men vet du.... De har itj nå å si de.
Æ e ei sliten fulltidsarbeidende alenemor som i dag kjæm te å spring som en idiot inn på matbutikken for å rekk å handle før æ hente i barnehagen. Når vi kjæm hem har æ en pakke ferdi ravioli klar te bruk. de går fort å lag å de gir oss mer koselig samtaletid attme matborde. Når middagen e ferdi så kanskje vi rekk et slag sjakk eller nå anna spill før barne tv.
De små korte kjappe timan vi har mellom barnehagen å sengetid e de mest verdifulle i mitt liv.
De e nesten så æ bli litt personli fornærma når ho velge å gå ut te vennern sine ette middagen heller enn å vær sammen me mæ.
Å de e nesten så æ får dårlig samvittighet kvar gang æ si nei takk te en klem fordi æ står me haue inni vaskemaskina...
Ho har begrensa mæ... ingen tvil heller om de.... men ho har å berika mæ.
Horisonten min e my stør no enn før ho kom. før satt æ å bare glana på min egen navle. No e æ i stand te å sjå på et anna menneske å sjå at ho e viktigar enn mæ.
Sjøl om æ bli sliten å klar å sur å grinat å e av å te så pisslei av å itj få sov ut på lørdagsmorran, så e de verdt de for æ får en morrastrøtt kosunge på fange som om nån år itj treng mæ lenger.
Selvfølgeli bli æ lei av å vær mamma.
selvfølgeli bli æ lei mæ når æ tenke på alt æ itj har tid energi å mulighet te å gjør...
Men....
Nei....
De e itj Maya sin feil at æ itj har drømmejobben.
Selvfølgeli kan æ sjå for mæ at uten ho hadd æ sotte i Hollywood me drømmejobb på et filmsett, men æ vet æ å de at de e lite sansynli.
Itj e æ nå shoppoholiker eller festmenneske så æ hadd nok itj brukt mer penga eller ti på de enn nødvendi uansett....
Æ hadd antageligvis itj komme nå anna vei enn hit æ e no. me eller uten morsrollen som backup.
Faktisk... æ tar de tebake!
Maya motivere mæ te å gjør de bedre!
Ho gjør at æ ønske mæ en bra jobb sånn at æ kan betal for hus, hjem, klær. Ho gjør at æ vil ha en triveli jobb så æ føle mæ nyttig å at æ kjæm hem gla å fornøyd me dagen.
Uten ho hadd æ ikke hatt nån mål i live anna enn å holl mæ sjøl i gang å de e itj nå motivasjon når æ sjer kor vikti ho e å ka ho kan gjør me sitt liv.
de e itj de at æ itj e vikti å, men ho gir mæ så my glede at de e verd den ekstra klesvasken å mangeln på sosialt liv.
