Jeg oppdaget for fire dager siden at jeg også er dødelig.
At også jeg kan dø og at mitt liv ikke betyr noe mer enn de livene som gikk tapt på Utøya.
Jeg har derfor gitt meg selv et løfte som jeg skulle ha gitt meg selv for mange år siden.
Jeg skal gjøre noe med drømmene mine!
Drøm nr en er - og har sansynligvis alltid vært - å skrive en roman.
Jeg vil bli forfatter.
Jeg har ca 60 sider av en uferdig roman som jeg har flikket litt på og skrevet en paragraf her og der på de siste omtrent 8 årene. Jeg må opp i dobbelt så mange sider for å kalle det en roman og jeg må fikse en haug med plot-hull.
Men jeg elsker historien jeg har og jeg vet hvor det skal gå. Jeg "kjenner" personene jeg skriver om i boka på en intenst personlig måte og av og til er det nesten så de banker på innsida av hodet mitt og bare roper om å slippe ut. De har så mye på hjertet som jeg må skrive for dem. Det er så mange uskrevne ord og de vil ikke å fred før jeg skriver dem ut.
Jeg føler meg av og til litt psykotisk for det hender seg personene fra boka nesten kommer ut av hodet mitt og jeg "ser for meg" et helt kapittel som om jeg har dem der framfor meg i samme rom som meg.
På mandag satt jeg hjemme og slappa litt av etter en hektisk helg med pakking og flytting av møbler. Jeg var ærlig talt litt lei av nyhetene og trengte en pause. Det ble litt mye til hodet mitt.
Så jeg åpnet opp manuset på PC'n og kikket på det. Der og da tok jeg en avgjørelse. Jeg skal skrive ferdig boka innen 34-års dagen min!
Jeg bare MÅ. Jeg holder på å bli gal av å ha alle ideene inne i hodet heller enn i skriftlig form.
Selv om livet mitt ikke kommer til å bli skrevet om i historiebøker og selv om jeg har en datter som er viktigere enn meg selv så føler jeg at jeg har noe uforløst inni meg. En flom av fiktive hendelser jeg ønsker å formidle.
Men jeg må gjøre noe med det for du vet aldri. Neste gang kan det være meg som ikke får fortsette ferden igjennom livet...
Romanprosjektet krevde derfor litt mer planlegging enn bare en og annen paragraf skrevet nå og da.
Derfor her er de tingene jeg har gjort så langt:
Trinn 1:
Finn på bedre navn.
Fram til nå har persongalleriet hatt navn jeg ikke likte. Jeg bare fant på navn da jeg begynte å skrive men jeg var ikke komfortabel med dem jeg valgte.
Derfor. På mandag fikk nesten alle, bortsett fra en nye navn som jeg etter litt om og men, er fryktelig fornøyd med.
Trinn 2:
Finn en kritiker.
Jeg har en tremenning som underviser i Norsk på ungdomsskolenivå. Jeg fortalte henne om prosjektet og ba tynnt om hjelp med språkvask og grammatikk. Heldigvis er hun supersnill og sa ja til utfordringen. Dermed fikk den siste romanfiguren navnet Ellen som takk for at Ellen hjelper meg.
I tillegg kommer jeg til å bruke andre familiemedlemmer som kritikere og detektiver på jakten etter plothull og sammenhengstabber.
Trinn 3:
Gjør manuset tilgjengelig!
Jeg har nå lagt hele sulamitten inn i documents på G-mail og kan derfor i prinsippet sitte hvor som helst i verden og skrive ned det som jeg vet bor oppi hodet mitt. Jeg trenger ikke lengre skrive stikkord på små papirlapper som da senere forsvinner sporløst. Jeg kan, såfremt jeg har en datamaskin og internettilgang, redigere teksten når som helst og skrive nye ideer inn når de kommer.
Ellen har allerede fått to kapittler til "sensur" og jeg planlegger å skrive litt hver dag.
Til helgen blir jeg samboer igjen og endel tid går vel med til flytting og det med å komme oss i orden, men jeg vil så snart hverdagen lurer rundt hjørnet, sette av litt "meg-tid" hvor jeg kan skrive.
Om ca et år vil jeg kunne sende et ferdig manus til et forlag og se det bli en bok av det.
Jeg vil dele denne historien som til nå har bodd inne i mitt hode, med en hel verden.
Kanskje det til og med kan bli aktuelt å skrive et manus og prøve å få lagd en film av det også?
DET er min drøm.
Og jeg lover høytidlig, her og nå at alle følgerne her inne på bloggen skal få hver sin utgave, signert!
Når jeg har den i handa.
Det blir en stor dag for meg!
La oss kalle det en langtids-giveaway!
