all I want for christmas....

...
Vettu...
Jeg ønsker meg egentlig ingenting til jul i år...
Jeg ønsker meg jo en fast jobb... den er klar... men det er littegrann vanskelig å pakke inn en jobb..
Jeg må liksom gjøre en liten innsats for å få den sjøl...
De kommer ikke fallende ned i fanget heller.
Men nå skal jeg jo ikke klage da...
Jeg har vært på tre forskjellige intervju denne uka og fått tilbud om et vikariat og enda er vi nesten bare ferdig med onsdagen...
Jeg blir helt sliten jeg...
Jeg gleder meg til de ringer og sier at jeg har/ikke har fått jobben så jeg slipper å gå rundt å tenke på det hele tiden.
Men så var det dette med jula da...
som dere vet, dette trofaste og trivelige folka som har lest litt her inne, så har jeg en liten solidarisk nerve.
Jeg har prøvd å ymte til nære og kjære om at geiter i Sri Lanka og kyr i Somalia kan være en fin gave til noen som meg.

Jeg HAR jo alt jeg egentlig ønsker meg!
Jeg har en nydelig stor liten jente på 6 år som er min motivasjon og grunnen til at jeg gidder å stå opp om morran.
Jeg har en aldeles fantastisk snill og god samboer som holder ut med mine mumlende og sure anfall av arbeidsledige frustrasjons-utbrudd og mine irriterende uryddige vaner og mitt impulsive behov for å av og til bare flytte på ting eller pynte i huset.
Jeg har verdens mest tålmodige søster som holder ut med min uforutsigbare hverdag som gjør at jeg av og til plutselig må endre en avtale fordi jeg plutselig fikk jobb den dagen... Hun tåler til og med at jeg er så distrée at jeg glemmer beskjeder...og hun blir ikke sur engang når jeg for N'te gang spør opp igjen om samme ting bare fordi jeg er distrahert og surrete...
I tillegg har jeg Mamma og Pappa som støtter og backer opp selv om jeg er voksen og bør egentlig strengt tatt være i stand til å passe på meg selv.

Jeg trenger ingen ting...
Så derfor, Kjære julenisse, gi meg en jobb med en stabil inntekt slik at JEG for en gangs skyld kan føle at jeg har stabilitet nok og ha råd til å gjøre noe for disse fantastiske menneskene i livet mitt.
Jeg trenger ikke noe annet...
ting har jeg nok av...
Men i andre land trenger de kyr, sauer, geiter, griser og høner.... kanskje noen kilo såkorn eller en mulighet til å skape seg en inntekt?

For jula handler jo ikke om hva man får.
Ikke egentlig.
Ikke i Norge.
Det handler om å være sammen med dem man er glad i.
for en leke, eller et par sokker, gleden med dem varer en kort stund før de forsvinner inn i mylderet av andre ting vi allerede har.
Men Familien, dem skaper vi minner sammen med og minnene har vi med oss.
Minnene er spesielle og dyrebare resten av livet.

Livet er for kort.

Bilde lånt fra en søm blogg

Jeg oppdaget for fire dager siden at jeg også er dødelig.
At også jeg kan dø og at mitt liv ikke betyr noe mer enn de livene som gikk tapt på Utøya.
Jeg har derfor gitt meg selv et løfte som jeg skulle ha gitt meg selv for mange år siden.
Jeg skal gjøre noe med drømmene mine!

Drøm nr en er - og har sansynligvis alltid vært - å skrive en roman.

Jeg vil bli forfatter.

Jeg har ca 60 sider av en uferdig roman som jeg har flikket litt på og skrevet en paragraf her og der på de siste omtrent 8 årene. Jeg må opp i dobbelt så mange sider for å kalle det en roman og jeg må fikse en haug med plot-hull.


Men jeg elsker historien jeg har og jeg vet hvor det skal gå. Jeg "kjenner" personene jeg skriver om i boka på en intenst personlig måte og av og til er det nesten så de banker på innsida av hodet mitt og bare roper om å slippe ut. De har så mye på hjertet som jeg må skrive for dem. Det er så mange uskrevne ord og de vil ikke å fred før jeg skriver dem ut.
Jeg føler meg av og til litt psykotisk for det hender seg personene fra boka nesten kommer ut av hodet mitt og jeg "ser for meg" et helt kapittel som om jeg har dem der framfor meg i samme rom som meg.


På mandag satt jeg hjemme og slappa litt av etter en hektisk helg med pakking og flytting av møbler. Jeg var ærlig talt litt lei av nyhetene og trengte en pause. Det ble litt mye til hodet mitt.
Så jeg åpnet opp manuset på PC'n og kikket på det. Der og da tok jeg en avgjørelse. Jeg skal skrive ferdig boka innen 34-års dagen min!
Jeg bare MÅ. Jeg holder på å bli gal av å ha alle ideene inne i hodet heller enn i skriftlig form.
Selv om livet mitt ikke kommer til å bli skrevet om i historiebøker og selv om jeg har en datter som er viktigere enn meg selv så føler jeg at jeg har noe uforløst inni meg. En flom av fiktive hendelser jeg ønsker å formidle.

Men jeg må gjøre noe med det for du vet aldri. Neste gang kan det være meg som ikke får fortsette ferden igjennom livet...



Romanprosjektet krevde derfor litt mer planlegging enn bare en og annen paragraf skrevet nå og da.
Derfor her er de tingene jeg har gjort så langt: 

Trinn 1:
Finn på bedre navn.
Fram til nå har persongalleriet hatt navn jeg ikke likte. Jeg bare fant på navn da jeg begynte å skrive men jeg var ikke komfortabel med dem jeg valgte.
Derfor. På mandag fikk nesten alle, bortsett fra en nye navn som jeg etter litt om og men, er fryktelig fornøyd med.

Trinn 2:
Finn en kritiker.
Jeg har en tremenning som underviser i Norsk på ungdomsskolenivå. Jeg fortalte henne om prosjektet og ba tynnt om hjelp med språkvask og grammatikk. Heldigvis er hun supersnill og sa ja til utfordringen. Dermed fikk den siste romanfiguren navnet Ellen som takk for at Ellen hjelper meg.
I tillegg kommer jeg til å bruke andre familiemedlemmer som kritikere og detektiver på jakten etter plothull og sammenhengstabber.

Trinn 3:
Gjør manuset tilgjengelig!
Jeg har nå lagt hele sulamitten inn i documents på G-mail og kan derfor i prinsippet sitte hvor som helst i verden og skrive ned det som jeg vet bor oppi hodet mitt. Jeg trenger ikke lengre skrive stikkord på små papirlapper som da senere forsvinner sporløst. Jeg kan, såfremt jeg har en datamaskin og internettilgang, redigere teksten når som helst og skrive nye ideer inn når de kommer.

Ellen har allerede fått to kapittler til "sensur" og jeg planlegger å skrive litt hver dag.
Til helgen blir jeg samboer igjen og endel tid går vel med til flytting og det med å komme oss i orden, men jeg vil så snart hverdagen lurer rundt hjørnet, sette av litt "meg-tid" hvor jeg kan skrive.

Om ca et år vil jeg kunne sende et ferdig manus til et forlag og se det bli en bok av det.
Jeg vil dele denne historien som til nå har bodd inne i mitt hode, med en hel verden.
Kanskje det til og med kan bli aktuelt å skrive et manus og prøve å få lagd en film av det også?
DET er min drøm.

Og jeg lover høytidlig, her og nå at alle følgerne her inne på bloggen skal få hver sin utgave, signert!
Når jeg har den i handa.
Det blir en stor dag for meg!
La oss kalle det en langtids-giveaway!

Guilty Pleasures.

I det siste har æ tankt litt på de der me å lik ting som e siiinnsykt flaut men som du i all hemmelighet digge rått når du er alein...

En av mine store svakheter e 30-40-talls Jazz. dvs gamle Schlagers av Frank Sinatra, Etta James, Louis Armstrong, Nat King Cole osv...

Når sola skin å æ sett på "got you under my skin" eller "the lady is a tramp" eller "don't talk about me when i'm gone" så e de nesten så æ har lyst te å t a på mæ gammeldagse klær  dans ut i natta... Helst me en kjekkas som har på sæ svart dress, me slips å jakke å hatt å svarte sko me kvite detalja. han ska å gjerne ha en blomst på jakkeslage å en stokk... Å han MÅÅ dans som en GUD sånn at sjøl om æ itj eie koordinasjon, så klare han å led mæ så æ å føle mæ grasiøs å elegant.

De e ingenting så herli som de gamle klassikeran i sola...

men så e æ vææældi gla i den sjangern i julemusikk å æ da. Favoritt jule sangen min e "Have yourself a merry little christmas" sunge av Rosemary Clooney. Ingenting gir mæ skjelvinga i hjerterøttern så my som den...
Å kvar jul MÅ æ sjå filmen "White Christmas" sjøl om æ egentli ikke har nå tradisjon på de... de e nåkka me de der me å krøll sæ sammen under et pledd me en kopp gløgg å den filmen som gjør at alt bare føles godt... Å Bing Crosby... sjøl om han i utgangspunkte itj va nå kjekk mann ette min smak så har han en sjarm å en carisma som virkelig mangle sidestykke blant dagens filmstjerna.
Mads Bones e de nermeste æ kjem. Når han står på scenen i Trøndelag Teater å fremføre nå da sjer du de sjarmis-glise å bare bli reve me. Han å har den evnen te å få folk te å følg han me auan sjøl om han står i bakgrunn...



Steve Mc Queen hadd den samme egenskapen... men de va væl helst pga de fantastiske blå-blå-blå auan. vi snakke skikkeli dongeibukse-blå!

 Steve McQueen

Å Jack Black....
Som egentli e min andre Guilty Pleasure for tida... Han e totalt politisk ukorrekt på alle måta men de e nåkka me han som gjør at han te tross for flåserier å ren tullball, e en megasjarmør. Æ vil dra fram Year One som et av hans bedre rolla. Han spille da mot Michael Cera (fra bl.a. Juno) som e bare en veik, ynkeli svaking. Mens Jack spille brautandes kløne. Æ fatte itj at han slipp unna me enkelte av de tingern han gjør i den filmen, å de e enkelte ting som rett å slett e teit, men han slipp glatt unna me de kvar enda gang!
å så e han så hinsides full av den der carismaen da. På slutten av Year One så sitt æ der å tenke at "jepp.. han e itj så verst... kunna godt tenkt mæ han der ja"  men så tar æ mæ i de for han e så mange lysår unna min smak... å humor'n e egentli megateit... men så løfte'n på øyebryne å dermed e æ solgt...
hahaha... sucks to be my brain...

Ren underholdning....

Litt de samme me Jay & silent Bob... dæm e helt på bærtur me holdninga å e så kvinnefientli som de går an å bli... men æ flire mæ helt skakk av både Clerks, Dogma, å alle de andre filman dæm dukke opp i...
Jason Mewes, som spille Jay har litt samme kvalitetan som Jack Black... Han e så fantastisk, åpenlyst frekk at æ bare bli sjarmert...