Busseri Bussera, del 3

Paraplydamen
Hun står som regel på bussholdeplassen og skravler med en annen dame. Begge har paraply, men denne damen er helt vanvittig unik.
Hun ser ut som om hennes mål i livet er å skjerme utsikten til flest mulig som prøver å se om deres buss kommer snart.
Denne bussholdeplassen er temmelig stappfull på ettermiddagene og de fleste holder sine respektive paraplyer tett intil hodet og sånn ca horisontalt.
De fleste av oss som tar bussen derfra har ikke paraply, men berger fin-fint med luer og hetter. Og de fleste paraplyfolkene er høflige og slipper folk fram og evt deler paraplyen sin med tilfeldige andre klissvåte medpassasjerer.

Paraplydamen derimot holder sin paraply i ca 45 graders vinkel, slik at alle bak henne får "avrennet" av vann rett på buselåra, og dersom noen skulle prøve seg på å komme seg forbi og nærmere busskuret eller bort til noen de kjenner så har hun en helt utrolig elegant måte å blokkere ethvert forsøk for forbipasserende ferdsel.

Hun vender og vrir så dersom du skulle se en åpning så kan du banne på at kjerringa vrir seg akkurat i det du skal forbi slik at spilene i paraplyen akkurat sneier to millimeter fra øyet ditt.

Og hvis du våger deg på en liten "Unnskyld, kunne jeg slippe forbi?" snur hun paraplyen mot deg og stryker den gjerne over ansiktet ditt eller bikker litt ekstra på den slik at alt der herlige sludd-vannet havner nedover hele deg.

Jeg gjorde den tabben her en dag at jeg mistolket denne vridningen som et forsøk på å skape en åpning jeg kunne smette igjennom, men fikk da erfart at å bli gjentatt klasket i hodet med en sludd-våt paraplykant, og å få lua  mi nesten revet av hodet i det den hekter seg fast i en paraplyspile IKKE er veien fram (...på mer enn en måte)... Dama letta på paraplyen og snøftet lett til meg "Hva er det du driver med? Ser du ikke at ejg står her?" på beste fintrønder.

Jo takk... jeg klunne ikke unngå å se deg der du sto...

Av og til tilbyr paraplydamen en ekstraservice i sin hensynsfullhet. Hun rister lett på paraplyen.
Gjerne i det hun står med paraplyen vendt inn mot selve bussskuret, slik at alle som har trykket seg sammen inne under tak for å holde seg sånn nogenlunde tørre, blir grundig dusja.

Erfaringen tilsier at det første man gjør på en bussholdeplass er å sjekke om min buss er i kjøymda. Dersom jeg ikke ser min buss lokaliserer jeg paraplydamen og stiller meg opp lengst mulig unna.
Det er ille nok å få Trøndervinteren rett i hodet av naturlige årsaker om ikke noen skal TØMME resten over meg fra kanten av en paraply.

Busseri, Bussrea, Del 2

Med det samme vi er in å temaet "folk på buss" syns jeg at jeg bør beskrive "eplemannen".

Eplemannen er en fyr i ca 40års alderen.
Han er av den litt trauste, gammeldagse ungkarstypen som har skjerf i grafisk mønster (populært på ca 80-tallet), Thinsulate topplue plassert oppå kalotten et godt stykke over ørene. Til tross for at den stadig flytter på seg og truer med å falle av, alikevel sitter lua på plass, i all slags vind.
Kalde ører anyone?

Han er utstyrt med et stort, ganske rundt fjes, men det ser ut som om noen har misforstått ordet "proporsjoner" når han ble skapt, for alle ansiktstrekkene er små og samlet temmelig tett sammen midt i fjeset, noe som gir et inntrykk av fryktelig mye hode og ikke så mye fjes.



en liten skisse...

 I tillegg er dette ansiktet utstyrt med noen bittesmå runde briller som sitter midt på fjeset og på en måte, rent visuelt, trekker aansiktstrekkene enda mer mot midten. Disse brillene er pga sin størrelse utstyrt med ganske smale stenger som sitter temmelig tight intil tinningene og ser faktisk temmelig ukomfortabelt ut, for de trykker seg godt inn i alt fjeset som er til overs mellom øyne og tinninger i retning ørene.
Det som er virkelig snodig, er at han ikke er tjukk. Faktisk vil jeg si han er ganske tynn. men han har et bittelite ansikt i et forholdsvis stort fjes.
Og totalt sett ser han ut som en ung-ish advokat-type.


Hver dag setter "eplespisemannen seg på samme sted med en koffert.På fanget. Han sitter i tillegg på kanten av setet som om han enten har gull i kofferten eller står på spranget. Hver dag er det mønstrete skjerfet godt kntta i halsen og topplua balanserer oppå hodet. de små øynene plirer rundt på alle andre i bussen og kofferten klemmes godt intil magen.

Hver dag. Nøyaktig tre kilometer etter at han har satt seg på bussen, tryller han fram et grønt eple. Ikke et øyeblikk før. Han har funnet et 50-skilt som vi passerer, og samtidig som passeringen av skiltet foregår, skyter hånda ned i bagen og henter eplet.Det eplet er så grønt at jeg får frysninger ved tanken på hvor surt det ser ut.
Det som facinerer meg etter at han har tatt fram eplet sitt er hverken at han har med eple eller at han spiser det på bussen - mange andre spiser frokost på turen - men det er måten han spiser eplet på.
Med høye knask og effektiv tygging minner han mest om en robot. Ikke en eneste bortkastet bevegelse. Og for hver bit kaster han mistenksomme blikk på sine medpassasjerer.
Det er et tilfelle av : bit, tygg, tygg, stirr tygg, bit, tygg, tygg, stirr tygg, bit, tygg, tygg, stirr tygg, bit, tygg, tygg, stirr tygg, Osv.


Han er så mekanisk.

Busseri, Bussera

Det er vel på tide med en liten hverdags blogg.
Jeg tar buss til og fra jobb for tiden og på setene i Trøndelags offentlige transport befinner deg seg mange merkelige figurer.
Vi har enkelte stereotyper og andre individuelle snodigheter.
I morges, da jeg satt og filosoferte i mitt sete le jeg nok en gang påmint om menneskenaturens finnurligheter.

I dag satt jeg ved siden av en dame jeg godt kan kalle "fru øya på stilk". Hun hadde tydeligvis oversikt over hvem som pleier å ta denne bussen og stirret misbligende på meg i det jeg kom på og satte meg ved siden av henne. jeg tar vanligvis en tidligere buss og fotstilling, veskeplassering og jevnlige "hoff" mot vinduet uttrykkte tydlig misbligelse over mitt nærvær. Bussene våre har setebelte og da jeg begynte å fomle etter mitt belte fikk jeg flere hoff og hun lente seg fram forran meg for å snakke med dama i setet ved siden av.

Kommentaren: "de setebeltegreiene skaper da bare uro på bussen!" kom fra min sidepartner.
Jeg smilte pent både til henne og til dama hun hadde henvendt seg til og dro fram boka mi, men det ble etterhvert et skalkeskjul for maken til underholdning har jeg aldri hatt.
Fru øya på stilk ville gjort en ugle misunnelig med all hodevriinga si. Hun snudde seg begge veier for å se at "alle" var med og sendte stadig skulende blikk til et damamenneske som satt på skrå to seter fram for oss. Hvis blikk kunne drepe...

I tillegg var det et ungt menneske med tjukk vinterlue og øreklokker som satt rett foran oss med ryggen i kjøreretningen og dette stakkars mennesket var tydeligvis i veien for han fikk til stadighet små smekk med veska på kneet. Ungdommen var høflig og flytta stadig knærne til han nesten satt sidelengs men dama uffa og akka. Han dytta sekken under setet og jeg trakk meg nærmere midtgangen så gutten skulle få plass til knærne i det minste.
Stakkar'n så ut som om han hadde mest lyst til å synke inn i setet.

Turen gikk mot byen, hodet til "fru øya på stilk" snurra som et gyroskop og dersom hun kunne ha sendt ørene sine over midtgangen til de to damene som satt der å sladra om et eller annet uheldig menneske som *skrekk og gru* hadde kjøpt seg snøfreser. (tenk noe så forferdelig... snøfreser... om vinteren!)
"fru øya på stilk" gjorde med delaktig i lyttinga ved å albue meg og uffe hver gang noe "interessant" ble nevnt.

Med ett merket jeg en anspenthet ved siden av meg. "Fru øya på stilk" tok stand som en jakthund og GLANA på hun stakkars damen på skrå for oss. Samme damen som hadde pådratt seg alle de stygge blikkene hadde nå samla sammen sine eiendeler og satt parat til å trykke på "pling-knappen".
"fru øya på stilk" løfta sakte sin egen hånd mot pling-knappen rett ved sitt eget sete og i det damen på skrå forran løftet sin hånd, skjøt hånda til "fru øya på stilk" fram og trykket kjappt på plingen FØR den andre dama.
"fru øya på stilk" satte seg godt tilbake og var tydelig svært tilfreds med "seieren"...

Det ante meg at dette var et spill hun spilte hver dag mot den andre (antageligvis uvitende) dama.
Nå hadde det seg slik at begge de to damene skulle faktisk av bussen på neste holdeplass, "fru øya på stilk tråkka både på mine og den stakkars unggutten sine tær i sin hast for å komme seg ut fra setet og nærmest hoppa ut i midtgangen. Før hun gikk av, sjekka "fru øya på stilk" hvilken utgang den andre dama skulle ut på og brøyta seg og breia seg foran henne ut døra, før hun kom til døra bøyde hun seg mot de to sladrekjerringene og hvisket ganske høyt med utprega Mafiastemme :"Vi snakkes..."

Det kan hende at kvinnemennesket hadde enten en fryktelig tung mandagsmorgen eller en annen grunn, men jeg fikk i allefall litt underholdning på tur til jobb.